H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit

Det er med stor glede vi kan meddele at H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit har takket ja til å delta på jubileumsfesten i forbindelse med markeringen av at Aksept har eksistert i 25 år tirsdag 12. juni. Dagen starter med et fyldig og innholdsrikt fagseminar i Lilleborg kirke fra kl 10.00 – kl 17.00, og fortsetter med jubileumsfest på Aksept fra kl 18.00 og utover kvelden. Her deltar blant andre Bandet «The Jokermen«, som spiller Bob Dylan klassikere og sangkoret Sangria. Det blir servering av deilig mat, taler og hilsener, og tradisjonsrik «Hatteparade» med  valgfritt hodepryd og medfølgende heder og ære!

Seminaret koster kr 600,- (gratis for hivpositive og deres pårørende)
Påmelding til arrangementet innen 1. juni til:
hivsenter@aksept.org

Her er en oversikt over programmet for fagseminaret:

Det blir deilig mat og hyggelig selskap og visning av finalen på storskjerm.
Alle berørt av hiv er velkommen!

Nytt fra Aksept nr 1 2012

Nå kan du lese siste nummer av vårt nyhetsblad «Nytt fra Aksept» her på hjemmesiden vår!

Nytt fra Aksept 1-2012

Jan Kolberg Larsen

Samtale mellom Jan Kolberg Larsen og  institusjonssjef Ina Herrestad den 26.10 2011

Min visjon er at intet menneske skal kunne få en diagnose fredag ettermiddag og være dønn aleine.

Jeg fikk diagnosen 12. februar 1996, ble sannsynligvis smittet høsten 1995. Jeg har vært positiv i 16-17 år nå.

Det første sjokket – nå skal jeg dø!

Husker du hvordan du reagerte da du fikk vite det?

Ja, forferdelig! Jeg fikk den på telefon klokken kvart på tre om ettermiddagen. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være der innen kl 15 hvis de skulle kunne hjelpe meg med noen ting som helst. Jeg husker at det var en fredag. Jeg kunne ikke være der på et kvarter, jeg var på jobben. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, beina ble jo slått tvert av under meg. Så da var det å gå hjem og hente bikkja, gå inn i skauen med henne sette meg på en stubbe. Tok tak i hodet på en svær shæfertispe og sa «hvem skal passe på deg nå, nå som pappa skal dø?». Det var første tanken. Så la jeg meg om kvelden og kjente at brystet skulle sprenges, jeg følte meg veldig fysisk  dårlig, alt var jo psykisk  selvfølgelig. Jeg følte jeg hadde femdoblet lungebetennelse.

Jeg hadde følt meg litt slapp, det var derfor jeg tok den testen, men det var ingenting som indikerte at jeg var veldig syk der og da. Og det var jeg ikke. Men jeg var helt sikker på at jeg skulle dø den helga. Det psykiske slo ut det fysiske.

Det var fryktelig ensomt fordi jeg turte ikke si noe til noen, og så skulle jeg ha denne hemmeligheten. Ikke bare det at jeg hadde fått en veldig truende diagnose, jeg visste hva jeg gikk til. Jeg jobbet som obduksjonslaborant for folk som tok doktorgrad på temaet, jeg hadde sett i hvert fall 100 døde pasienter som jeg hadde vært med å behandle etter dødsfall. Jeg visste hvordan jeg kom til å se ut, jeg visste at om noen måneder så er jeg et levende lik sjøl. Vi som jobber i helsevesenet vi ser bare negative ting, vi ser ikke det positive.

Jeg fikk roa meg litte granne første helga fordi de ville ha en gjentakende test på mandag.

Det andre sjokket – ut av arbeidslivet?

Det første sykepleieren på Olafia sa til meg var at «vi kan hjelpe deg ut i attføring». Det gjorde sakene enda verre. Der hadde jeg – maratonløper, gladgutt, glad i jobben min, jeg var aldri syk, jeg har ennå ikke hatt sykemelding, jeg vet ikke den dag i dag hvordan en sykemelding ser ut, og så skulle jeg få den der «nå får du ikke lov til å jobbe heller». Alt balla på seg negativt.

Den første åpenheten – med nære venner

Så går det noen uker og folk begynner å spørre meg om jeg er dårlig. Og da bestemmer jeg meg for å ta vennegjengen – jeg tok dem med ut for å spise pizza, og så fortalte jeg det.

Du gjorde dette ganske tidlig?

Ja, Jeg gjorde dette tidlig i prosessen, det hadde gått noen uker. Og jeg så vennekretsen reaksjoner på godt og vondt, mest på det gode. Folk gråt og noen gikk ut og spøy. Det at jeg gikk ut med det til venna mine relativt tidlig, det hjalp meg veldig i den prosessen der. 

Det at de reagerte så sterkt, hva gjorde det med deg?

Jeg ble veldig stolte av dem. Det at de ikke slo beina under meg det ga meg styrke. Dette var tiden før medisinene, jeg hadde ikke noen fallskjerm, ikke noe sikkerhetsnett.

Å være en person, ikke et nummer i rekken

Og så går det et halvt år, på grunn av tull og tøys på Olafiaklinikken så skiftet jeg til Rikshospitalet til Stig Frøland, han sa «uansett skal du vite at vi vet hvem du er», det ga meg veldig stor trygghet. At jeg ikke var et nummer, at jeg var Jan. Og at det ikke bare var diagnosen men at vi kunne snakke ordentlig om arbeid, livssituasjonen, evt. Hvor lenge jeg hadde å leve. Og så ble jeg trygg på at «det får gå som det går».

Nå er det håp

Etter 2 måneder på Rikshospitalet så er jeg ute og går tur med bikkja og hører på radioen en søndag høsten 96 og det første på nyhetene er at det er funnet en hiv-medisin som er veldig  effektiv. Da tenkte jeg nå er det et håp, og da kom tårene igjen. Tallene mine var så dårlige at jeg fikk være forsøkskanin «du skal i gang med en gang». I starten var det litt bivirkninger, men helsa kom tilbake, og etter hvert gikk det bare bedre og bedre. Veldig bra for meg.

Det er lett å bli sløv – å ikke ta ansvar

Men så så jeg en negativ ting. Fordi det gikk så bra for meg så ble jeg sløv – seksuelt sett. Jeg gikk skikkelig på en smell. Jeg var med på å ha ubeskytta sex. Det gikk heldigvis bra, men det gikk ikke så bra for meg for jeg gikk skikkelig på tryne og låste meg inne og tenkte «Jan hva er det du finner på nå! Jeg som hadde fått støtte fra venner, familie og kollegaer, alle hadde vært  snille mot meg, og så skulle jeg sette et annet menneske inn  i den forferdelige situasjonen som første natta hadde vært for meg, og jeg ble fryktelig skuffa over meg sjøl. Så fikk jeg et skikkelig traume på grunn av dette.

Åpen på nettet

En venn av meg rådet meg til å legge meg inn på Gaysir for å forsøke å få kjæreste som var hiv-positiv.  Så gjør jeg det, og så gjør jeg et stunt som ikke noen andre hadde gjort, for jeg skulle jo vise et bilde til denne kjæresten jeg skulle få. Så jeg gjorde det, og det var det største – det var nesten vår herre som ba meg gjøre det.

Min historie hjelper andre – behovet for informasjon er enormt

Jeg skrev på min Gaysir-profil at jeg svarer også på problemer rundt hiv, hvis noen ville skrive til meg om det. Jeg fikk 500 spørsmål på en uke, det bare fossa inn. Men kjæreste kom det ikke. Da tenkte jeg, skal jeg drive med dette? Er min åpenhet, min historie så sterk at jeg kan hjelpe andre? Det var folk fra alle aldre, fra 16 og opp til 70-åringer som ikke hadde peiling på hva hiv var, hvordan hivpositive hadde det, i arbeidslivet sitt, med venner, helse, idrett… Jeg hadde vel ikke søvn på en uke, jeg satt bare og svarte. Det var litt av en revolusjon i livet mitt.

Fortsatte dette, at du fikk spørsmål?

Ja det får jeg ennå, etter så mange år.  Dette var i 2004. Hvis du får kreft, det er lettere å spørre et menneske enn å ringe Kreftforeningen. Nærheten blir på en annen måte. En institusjon kan virke skremmende, kald, forretningsmessig, men et menneske gir av seg sjøl hele tiden, med sine erfaringer og en historie.

Hva tenker du at du bidrar i verden med å være åpne hiv-positiv?

Først og fremst informasjonsmessig. Jeg er fortsatt en man kan skrive til om slike ting.

Å stille opp for folk i krise

Men så kom en ny utfordring på en fredags ettermiddag – det er mye som skjer på fredagene. Jeg er inne på Gaysir, og så kommer det inn en profil fra en gutt som er 29 år og som ba om å få snakke med meg. Han hadde nettopp fått en diagnose – han var hiv-positiv. Man må ikke gi sånne diagnoser på fredager! Så jeg sier «Kom til meg da», han bodde i Oslo, jeg ville ha han opp til Furuset der jeg bodde, og jeg sa til ham at om du vil være hos meg ett minutt eller hele helga, det skal du få bestemme sjøl, jeg vil du skal møte meg.» For ham var det uaktuelt å kontakte Aksept eller HivNorge eller noen andre. Helseutvalget var fryktelig farlig fordi han var homofil. Han var redd for gjenkjennelse.

Han kom, han satt og lekte med et brett med sovetabletter og sa at dette kommer jeg til å bruke så fort jeg har gått fra deg. Han var ikke klar for å gå ut som homofil, og definitivt ikke klar for å gå ut som homofil hiv-positiv.

Vi satt nå der hele natta og prata, og vi hadde kontakt i lang tid etterpå, og det var ingen av de sovetablettene som ble brukt.

Det var bra – for deg også!

Ja, og dessverre har jeg fått den andre historien også, med et menneske som jeg tok meg av, der jeg får en siste hilsen. Hvor tabletter og sprit var blitt brukt. Jeg ser på skriften hans at dødsprosessen er i ferd med å komme. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bebreide meg selv, han bodde i Stavanger, det var fryktelig langt unna. Jeg visste jeg hadde gjort det jeg kunne.

Og jeg tenkte, hvorfor ikke bruke kreftene mine på dem som ikke har tatt tablettene. Å være der som en støtte, som en venn som en rådgiver, en sparringspartner. Og det ga meg mange liknende eksempler, heldigvis har det gått bra med alle.

Jeg ville redde verden – og gikk på en smell

Har du hjulpet mange?

Ja jeg har hjulpet mange. Det er jo gøy når du får til tingene, og når media snapper opp historier som jeg ikke visste at de visste om. Så da tenkte jeg – Nå skal Jan redde verden! Jeg hadde ingen grenser for meg sjøl. Men jeg så ikke faren. Jeg så ikke faren med at ved å bruke meg så kunne jeg også misbruke meg. Fordi jeg sto veldig mye aleine og jeg ble sliten. Veldig sliten. Jeg kom til det at detta skal jeg aldri mere gjøra. Jeg skal aldri mere snakke om hiv. Nå skal jeg flykte, kjøpe meg leilighet i Fredrikstad, finne nye venner. Jeg var jo åpen, det skulle ikke gå ut over min åpenhet, men aktivisttilværelsen den kunne andre ta seg av. Dette var 4-5 år siden. Så det gjorde jeg, men så var det den der.

Jeg vil hjelpe andre og få hjelp og støtte selv

Men det jeg ser i dag det er først og fremst at en aktivist og en åpen aktivist trenger hjelp. Man trenger veiledning, må ikke gjøre sånne ting aleine. Må ikke føle at man gjør det aleine. Bruk veiledere, bruk Aksept, ha kontaktnett som er profesjonelle. Det er farlig hvis man ikke får hvile, ikke få noen å få støtte fra. Alle som jobber med kriser profesjonelt de setter seg ned sammen når det har vært traumatiske ting og snakker ut.

Mange sitter alene rundt i Norge – behov for faddere i distriktene

Det er ingen ting utenfor Oslo, i distriktene. Og da kom en tanke, kan vi gjøre noe for de som lever i distriktene. De aller fleste gutta jeg har vært fadder for har vært distriktenes gutter. Hvis noen tar på seg å være fadder i distriktene så trenger de veiledning fra et nært opplegg. Og den hiv-positive som er nysmitta trenger også hjelp fra et nært opplegg. Det trenger ikke være så mange faddere. 

Støtte satt i system – ingen skal stå alene

Min visjon nå er at Aksept er taket for noe fint noe, og under det taket så har man lokale Kirkens Bymisjonssentre, og under det taket så har man noen nøkkelpersoner som er hiv-positive. Eller folk som kan dette veldig godt, søsken eller andre som kjenner dette godt.

Jeg kjenner flere som kan være ressurser i et frivillig hiv-arbeid. Sykepleiere med hiv for eksempel. Ressurspersoner er det.  Men Aktivister skal ikke stå aleine med dette. Det er for tøft. Jeg så ikke skyggene for jeg var så ivrig. Min visjon er at intet menneske skal kunne få en diagnose fredag ettermiddag og være dønn aleine. Det gjelder ikke bare hiv, det gjelder mange diagnoser.

Hiv knyttes til synd, skyld og skam

Hivdiagnosen er kanskje enda tøffere å få enn kreft fordi den bygger på tabuer; synd, skyld og skam. De tre verste orda. Og så er det så lett å ta de tre tingene inn i seg sjøl. «Jeg er skitten, jeg er spedalsk». Utenverdenen trenger ikke se på en hiv-positiv som spedalsk, men man ser på seg sjøl som spedalsk.

Men hiv handler like mye om hetero som homo. Jeg levde veldig forsiktig, men så gjorde jeg et stunt med munnsex som jeg svelget. Ingen sa at det var farlig. Legene sier jeg  juger, men jeg vet hva jeg gjorde i situasjonen. Ingen av de jeg har hatt annen sex med er smitta.

Alternativet er å ikke ha sex i det hele tatt, og det er også en farlig diagnose. Jeg tror Sex er gitt av gud, tror ikke han vet hva homo og hetero er. Tror det er gitt som en gave som vi skal bruke.
Det viktigste er å være åpen for seg sjøl og sine nærmeste

Jeg erfarer at det er veldig få som er åpne, kanskje færre nå enn før. Hvor tror du hovedutfordringen ligger i forhold til åpenhet?

Den viktigste åpenheten er ikke NRK. Jeg har stått med 4000 ungdommer rundt beina mine, det har vært fryktelig gøy, men det har ikke vært den viktigste delen av min åpenhet. Den viktigste åpenheten er å være så åpen for seg sjøl at man føler seg trygg i sine egne følelser. Det verste som er å lukke et problem inne i seg sjøl, inn i hjertet sitt, og forherde seg sjøl på mange måter.

Det viktigste er å fortelle det til de menneskene du har behov for å fortelle det til. Nærmeste venner. Gjerne også noen kollegaer, slik at man ikke går aleine på jobben. Og jeg mener at skal man tenke kjærestepar så er det viktig å fortelle det ganske fort. For forteller du det ikke fort så kommer det at det blir vanskeligere og vanskeligere. Når jeg ikke har fortalt det der så.. «Skal vi ikke ha sex snart».  Den avslappende åpenheten, den tror jeg er viktigst. At et menneske ser at noen dører er blitt lukket, det er det, men det er også noen dører som er blitt veldig åpna. Når VG og Dagbladet skriver om det dødelige hivviruset så kjenner ikke jeg meg så veldig igjen, for alle sykdommer er dødelige. Hiv vil alltid være dødelig på sikt, men 95% av alle hiv-positive har det jo veldig godt i dag. De jobber, mange har bra økonomi, og da tror jeg det er veldig viktig å ha den åpenheten i seg. For jo mer åpen man er i seg sjøl, jo mer slipper man problemer.

Det verste som var med meg, når jeg tenker på hva som var psykisk belastende, det var når jeg gikk og holdt detta for meg sjøl. Det var grusomt slitsomt. Og jo mer jeg holdt det for meg sjøl, desto mer sliten blei jeg. Så når jeg begynte å si det til folk så slapp mange av de byrdene som jeg gikk og sleit med. Det blir som en verkebyll hvis du ikke forteller det til noen. I hvertfall hvis man ikke forteller det til nærmeste kompisen.

Så ditt råd er; stikk hull på den byllen?

Stikk hull på den byllen og gå skrittene forsiktig. Ta det med noen venner, se hvordan reaksjonen er – for det er ikke farlig. 

Det er interessant, for folk tror det er veldig farlig?

Vær åpen i forhold til arbeidsgiver – ta med deg en som støtte

Nei det er ikke farlig, og det er ikke farlig å ta det med jobben heller.

Jeg vet at det er en del som har blitt trua med oppsigelse, men vi har jurister og advokater som ordner med sånt. For det er forbudt. Arbeidsgiver kan gå ordentlig på tryne hvis det blir kjent, og det blir kjent, at noen er oppsagt på grunn av hiv.

Man kan ta med et menneske som har hiv til arbeidsgiver. Si til arbeidsgiver at det er noe jeg må snakke med deg om, men jeg tør ikke si det aleine, så jeg har med meg en venn som kan litt mer om dette enn meg. Jeg vil gjerne se den arbeidsgiveren som sier nei til noe sånt. Da vil ikke jeg jobbe i den bedriften. Jeg har vært i slike møter for andre som er truet av oppsigelse, og jeg må innrømme at jeg ble litt stolt når de spør «si meg, kan vi melde oss inn i HivNorge?» .

Fokuser på andre ting en hiv

Jeg liker ikke «plakater». Dette er ikke noe jeg sitter og skravler om på bussen. Hiv i dag har blitt en naturlig del av mitt liv. Jeg er Jan, jeg reiser masse med vennene mine som stort sett er heterofile, jeg trur ikke vi snakker om hiv i det hele tatt jeg.  Jeg er trygg på meg sjøl, og da blir da andre trygge også.  Hvis mine venner har lyst til å snakke om hiv med meg så gjør jeg det, men det er ikke lenger et tema. Så vi finner på masse gæli ting vi, og  fine ting og alt det derre der. Og koser oss og er mye sammen sosialt. Som sagt, det at jeg har vært åpen, kunnet legge korta på bordet, det har blitt en trygghet i et miljø.

Jeg vil være Jan Kolberg Larsen, hiv-positiv, og da må jeg gi av meg sjøl også. Passivitet, uansett hvilken sykdom man har, det er det verste som er. Det er viktig å ta med seg sin erfaring til andre mennesker.

Mobilversjonen er utviklet av firmaet Farmasinett.no. God lesning – både på PC og på telefon!

Gjennom deltagelse og deltagende observasjon vil hospitantene få kunnskap om og innblikk i hvordan ansatte på Aksept arbeider.

Dette har vært et populært tilbud for helse- og sosialarbeidere over hele landet, og vi er glade for at ordningen også fortsetter i 2012.

HER kan du lese mer om mulighetene for å hospitere på Aksept i løpet av 2012

Et av rommene som leies ut på loftet på Aksept

Fra 1. Januar 2012 øker vi prisen på leie av hybelrom på Aksept.
Prisen øker fra kr 100 pr person pr natt til kr 200 pr person pr natt.

Forrige gang prisen ble endret var fra kr 50 til kr 100 den 31. januar 2006.

Vi håper dere fortsatt vil oppleve dette tilbudet som et rimelig og godt overnattingssted sentralt i Oslo.

Adjusted prices for renting rooms at Aksept
From January 2012 the prices for renting a room at Aksept will be increased from kr 100 per person per night to kr 200 per person per night. The rent was last adjusted on the 31st of January 2006. We hope you will still regard this service as reasonably priced and a nice place to stay in central Oslo.

Med vennlig hilsen/Kind regards
Aksept
Desember 2011

illustrasjonsbilde (foto: gladbladet.no)

Fra og med tirsdag 26. April vil vi ikke ta betaling for måltidene i det åpne miljøet på Aksept. Ordningen med at det koster kr 20,- i egenandel pr måltid faller bort.

Det vil likevel fremdeles være fullt mulig å betale for måltidene hvis man har anledning til dette. Alle er hjertelig velkommen til å gi en pengegave som sitt bidrag til husets drift. Dette er penger vi absolutt trenger og er glade for å få.

illustrasjonsbilde, (foto: www.uit.no)

Vi vil fra og med tirsdag 26. april også avvikle registreringen av navn på besøk i det åpne miljøet. Dette betyr at det ikke lenger er nødvendig å oppgi verken navnet ditt, eller å betale for måltidet om du vil spise middag eller lunsj i det åpne miljøet på Aksept.

Vi håper våre brukere vil være fornøyde med denne ordningen, og ønsker dere alle velkommen til gode og sunne måltider og hyggelig samvær i det åpne miljøet på Aksept!