Aksept 20 år - noen glimt fra et liv

skrevet av Helge Fisknes (prest i Kirkens Bymisjon og leder av Aksept 1987 - 1996) i anledning Aksepts 20 års markering i 2007. Framført av Heidi Gjermundsen Broch på Hagekonserten 26. juni 2007.

Aksept 20 år - noen glimt fra et liv

De som har tråkket stiene er døde,

brønnen er grodd igjen og alle hus

er seget i søvn som overtrette barn.

Men rosentreet som de plantet her i håpets tid

står ennu hjerterødt midt i sin neslehage

og leser sine dikt for trost og kråke

og brenner sine lys for mose, rust og møll

i juni måned.

Slik skrev Rolf Jacobsen – og jeg sitter her og lar den tunge duften fra rosebusken omhylle meg. Jeg gikk på den ved en tilfeldighet. Fulgte en gammel sti. Huset var forlatt og jeg vet ikke om det var rosebusken som holdt veggen oppe eller om det var veggen som holdt busken på plass. Et vakkert par var det i alle fall. Dypt røde blomster. Noen humler surrer rundt blomstene på jakt etter blomstens søte nektar.

De som har tråkket stiene er døde..... -  Vi satt på Huk. På nakenstranda. Han var egentlig for dårlig til å være der og krøp sammen i rullestolen. Høstsola ga fortsatt litt varme, men det var godt å ha klær. Vi fulgte Danskebåten med øynene. – Jeg ville ha en siste tur hit. Her har jeg vært mye. Kroppen var sterk og brun da. Hver gang jeg så båten drømte jeg meg nedover autobahn med røffe trailersjåfører. Han lo. – Vi får ta en siste drøm.

Og det gjorde vi - til båten ble borte og vi trillet tilbake til bilen og Ullevål.

Det er mye håp i en tur til håpets tid. Det er mye håp i en så sterk vilje til liv. Det er ikke bare den første gang som gir småting rang; det er også den siste.

Nei, vi var på Hafjell. Vi slet oss fram 500 meter i flat lende. Akkurat så langt at vi ikke kunne se hytta lenger. Det var ingen perfekt diagonalgang, men en innbitt vilje og et voksende raseri over en kropp som ikke ville lystre var det som drev han framover.  Bak svingen ble vi skifolk i vinterNorge med stormkjøkken, buljong og kvikklunsj. – Jeg greidde det. Jeg ville det. Jeg skulle ha en skitur til.

Det er mye håp i en tur til håpets tid. Det er mye håp i en sterk vilje til liv.

Nei, vi var på Ullevål – en stille kveld. Vi satt i vinduskarmen og så ut på Kirkeveien. – Jeg elsket han, sa hun, jeg tror jeg gjør det fortsatt. Blikket ble smilende. – Utrolig godt å kjenne kroppen hans mot min. Hun skar en grimase: - Ingen av oss visste at et virus hadde sneket seg inn i favntakene våre. – Men vi hadde det så fint.

Igjen ble vi omsluttet av håpets tid. Nå kom den i en vinduskarm.

Tre scenarier. Tre som skulle vært her. Et lite glimt av det som er bakteppet til denne hagekonserten.

20 år.  Så mye glede. Så mye smerte. Så mye latter. Så mye livslyst. Så mye fortvilelse. Så mye kraft og så mye kjærlighet og så mye håp.

Et lite virus snek seg inn i det rommet hvor vi er mest sårbare. I det rommet hvor vi hengir oss til gleden, hengivenheten, leken og kjærligheten. Der vi strekker oss mot hverandre – der vi gir og får. Det er det rommet vi alle søker og vi alle lengter etter og når vi er der, er vi der vi skal være. Kanskje det er det stedet i livet hvor vi mest av alt ønsker å være – og er -  mest ubeskyttet – og nettopp der angriper viruset og vi må beskytte oss. Noe mer djevelsk utspekulert er det umulig å tenke.

”Ta på meg så jeg kjenner at jeg lever. Hvisk navnet mitt sakte. Igjen og igjen. Så jeg vet at jeg er til” (fritt etter Finn Carling) .

Om jeg er skeiv eller rett? Om jeg er homo eller hetero?  Om jeg er bi eller trans? Om jeg er rusa eller streit? Om jeg er positiv eller negativ?

Vær så snill, ikke spør – bare ta på meg så jeg kjenner at jeg lever og hvisk navnet mitt sakte, igjen og igjen, så jeg vet at jeg er til.

Det er da det blir håpets tid. Også på en hagekonsert. Så benytt sjansen og la oss nå reise oss å gi hverandre en bekreftelse på at vi lever. En omfavnelse er det minste.

Det er fortsatt håpets tid – for søren.

Helge Fisknes, prest i Kirkens Bymisjon og leder av Aksept fra 1987 – 1996