TUR TIL MAROKKO MED DØGNAVDELINGEN MARS 2003
En reiseopplevelse kan deles opp i tre.
Forventning er stikkordet for den første fasen. Hvem skal reise? Hvor skal vi dra? Hvordan er det der? hva kan jeg oppleve? Massevis av spørsmål, behov for informasjon.

Før avreise møttes vi 2 ganger og delte informasjon og forventninger.
Neste fase er selve reisen. I tid er det ofte den korteste fasen, som på denne turen: en uke.

Minner er stikkordet for den siste fasen. Vel hjemme ser vi bilder, forteller historier (til de som orker å høre…) og reisen blir en del av vår erfaring, våre liv.

Her skal det mest handle om selve turen som døgnavdelingen arrangerte til Agadir i Marokko, 13-20 mars 2003.

- Varm ørkenvind og skarpt lys møter oss på flyplassen i Agadir ved 13 tiden. Vi har reist i 7 timer og gleder oss til å komme helt fram til leilighetene på Residens Shems.

10 mennesker på tur, 5 menn, 5 kvinner, 3 ansatte, 7 Akseptbrukere, med en ukes opphold foran seg. Glemt var et stappfullt fly, glemt var rotet med innsjekkingen så vi kom til å sitte helt spredt i flyet, glemt var rotet med de 2 rullestolene og assistansen vi hadde bestilt.
Nå nærmet vi oss målet for turen. Vennlige og høflige marokkanske tjenestemenn og kvinner loser oss igjennom pass og tollkontroll. Blåkledte bagasjebærerne sto klar og på et blunk var kofferten i bussen, høflig og kontant ble vi bedt om å betale. Bærerne overlever på tipsen og arbeidsløsheten er stor, så noen av oss måtte ut med noen kroner i en fei.

Den norske Startour- reiselederen i bussen hadde en del å lære av marokkanernes gjestfrihet, og surmulet oss inn til Agadir med et lavmål av informasjon. Våre planer om utflukter med selskapet ble fort lagt på is. Flere av oss hadde vært i Agadir før, og alle er reisevante, så vi vil klare oss selv.
Et par timer etter landingen var vi alle installert i leilighetene. Nøktern standard, en hyggelig atmosfære på et familidrevet anlegg. En stor takterrasse med utsikt over Agadir, havet i den ene retningen og den arabiske bydel i den andre.
Bønneropene fra minaretene hørtes over trafikken denne første ettermiddagen, når vi etter hvert var klare til å utforske strøket.

Det første fellesmåltidet på kvelden ble en uforglemmelig opplevelse, men ikke helt slik vi hadde tenkt. Etter å ha vært innom tre restauranter vi ikke ville spise på: en fransk med internasjonal mat, en marokkansk folklorerestaurant uten verken folklore eller gjester, og et halvfullt spisested med dansk rejemad og rødspetter, så dumpet vi ned på det første og beste som så litt marokkansk ut. Verken kelner eller kjøkken hadde regnet med flere gjester denne kvelden, men etter lang ventetid fikk vi suppen. En virkelig god gul linsesuppe Harira, en spesialitet.
Etter hvert som den første sulten og tørsten ble stillet, begynte vi å legge merke til musikken. Panfløyte på høy styrke som gikk om igjen og om igjen. Var George Samfir blitt innelåst i Disneyland og måtte spille resten av sine dager? Det var som å være i en absurd filmscene, der vi satt i neonlyset og ventet på hovedretten: Marokkansk tajin. Lammekjøtt og grønnsaker stekt i leirkar. Den lange reisen, dagens anstrengelser og inntrykk, suppen og vissheten om at nå starter oppholdet gjorde oss lattermilde. Og selv om det viste seg at lammetajinen inneholdt mest grønnsaker og lammebein holdt vi stilen og humøret oppe denne første kvelden i Agadir.

Fredag morgen klokken 10 møttes vi alle på The-salong Moka for første gang. En utendørs kafé med fransk og marokkansk bakverk, nypresset appelsinsaft, myntete og kaffe i alle former. Hver morgen og kveld møttes vi her under hele oppholdet. For å utveksle erfaringer, legge planer og for å forsikre oss om at alle hadde det bra.
Dagen ble ganske typisk for resten av oppholdet. Noen ville slappe av ved bassenget eller i sin egen leilighet, andre dro på oppdagelse, i større og mindre grupper.

5 av oss gikk sammen oppover til Talbusjt, den arabiske bydelen, hvor noen hadde vært mange år tidligere. Etter en hvil med nypresset appelsinsaft og myntete dro 3 med taxi til souken. Souken er et marked som lever opp til forventningene om menneskemylder, krydderlukter og fargerike produkter. Ofte kan man gjøre en god handel der, hvis man vet hva ting skal koste… Turens absolutt dyreste skinntøfler (Babouche) ble stolt vist fram på kvelden. Det skulle selvfølgelig ikke være siste gang vi betalte mer enn nødvendig.
Men det er jo en del av det å være på reise, å oppleve noe nytt, å la seg ”lure”. Summene blir ikke så store og det er herlig å le av seg selv.

- Vi to som ikke dro til souken var blitt sultne og rett ved den store moskeen solgte de fritert sjømat.
Vi fikk et bord for to, pekte og fikk bestilt. To breddfulle tallerkener med friterte sardiner, hvitfisk og reker, solmodne sitroner. Som de andre 50-60 gjestene vasket vi oss i håndvasken i hjørnet, og spiste med hendene. Nydelig. Middagsbønnen hørtes over praten og gatestøyen. Regningen kom på ca 17 kr for oss to. Og eieren ville ikke ha tips.
På kvelden kom vi tilbake alle 10, satt ute ved fortausbordene og spiste fisk og drakk mineralvann. Denne regningen kom på 170.- kr og vi rundet av til 200.- kr og det ble tatt imot med takk.

Vi var klare for andre fornøyelser, og møttes seinere på kvelden på Agadirs hotteste sted: Central. Det er en karaokebar/diskotek med alle rettigheter. Ved 22.30 tiden var det ikke så mye folk, men vi fikk alle noe godt å drikke. Her ble det slutt på mynteteen.
Musikken var en blanding av vestlig og nordafrikansk på full guffe. Det var mange rockeføtter som ble gjenopplivet. En av deltakerne gikk opp til DJ’en og ba om å få høre Pink Floyd. Nei, det hadde han ikke, var svaret. Dermed fikk han 100 dirhams i tips ca 70/80 kr. Det tok ham noen minutter å komme over sjokket, før han dukket opp ved bordet og spurte om det var noe annet hun ville høre. AC DC. Nei dessverre. Mer tips? neida, men isen var brutt og resten av kvelden ble det riktig liv. Dagen etter fikk de som gikk hjem før midnatt høre at da begynte moroa. Nattelivet starter med andre ord ganske seint der som her.

Lørdag formiddag var det en noe redusert gjeng som møttes ved 10 tiden. Noen trengte alvorlig til å hvile seg, mange dro på stranden.
Som gammel reiseleder gikk min ettermiddag til å ordne praktiske gjøremål og forberede fødselsdagfesten for en av deltakerne om kvelden.

Restaurant Yacout var et stilfullt sted med svært få andre turister, så jeg fikk reservert bord og bestilt en fødselsdagskake. Reservasjonen var det så som så med da vi kom om kvelden, men plass fikk vi. Maten var god, mange fikk marokkansk suppe, noen valgte cos-cos, kylling tajiin eller stedets vestlige spesialitet: pizza.
Vi spleiset på en håndbrodert berber-kaftan til jubilanten.
Kaken ble båret inn med tente lys til kaffe og fødseldagssang.

Etter måltidet skiltes vi. Noen tok en tidlig kveld, noen dro på Central. Vi var fem som dro på berberbar. Vi var de eneste ikke-marokkanske, og etter litt trykket stemning i begynnelsen ble det riktig hyggelig. Her ble det servert Flag, marokkansk øl. Vi skled i grunnen godt inn i miljøet blant de mange marokkanerne av alle kjønn og aldre. Det var røykfylt og varmt, vi satt tett i tett. En riktig bule. Det som gjorde kvelden magisk var spillemannen som sang og spilte på sitt strengeinstrument. Det var en form for vekselsang der publikum var med i refrenget, og enkelte laget vers og sang dem ut. Stor latter og mye tulling fram og tilbake. Noen danset, enten en mann alene, eller par. Ekte folklore, ekte folkemusikk som vi var heldige å få del i.
Vi kom tilbake med de andre ved seinere anledninger, men feststemningen fra lørdagskvelden kom ikke igjen. Vi spaserte 10 minutter i fløyelsnatten og var hjemme før midnatt.

Vi hadde 4 hele dager igjen, og folk hadde etter hvert funnet sin egen rytme alt etter interesse og energi.
Noen dro på ridetur på stranden og i ørkenen. Med besøk hos blåmennene, nomader som går kledd i indigo, og fikk oppleve å se en kamel komme til verden.Andre holdt seg mer i Agadir, koste seg på stranden, fikk nye bekjentskaper, med andre ord brukte tiden til det de ville.
Stranden er over 10 kilometer lang som innbyr til lange turer. Herlige atlanterhavsbølger bryter mot sanden. Varmt i vannet? nei, men friskt! Vi leiet solsenger og spiste herlige omeletter og tomatsalater på strandrestauranten. Teppeselgere er det over alt, og etter mange viderverdigheter ble et blått prakteksemplar innkjøpt.
Lufttemperaturen var behagelig med rundt 25 om dagen, så bleke kropper fikk fin farge.

For sikkerhets skyld hadde vi tatt med en rullestol. Den var særlig nyttig ved utflukten til Inezgane 20 km syd for Agadir. I byen er det lengre avstander enn hyggelig er når man er på krykker. Her får man virkelig et innblikk i hvordan marokkanerne lever sitt hverdagsliv. På markedet er alt til salgs, plastbøtter, spiker, skrutrekker, klær, smykker, krydder, grønnsaker, frukt og kjøtt. Halve skrotter og hele lår av sau, lam og kamel henger i kroker. Fluene holdes vekk ved stadig vifting. Selve markedsplassen lå i en helning, og i et ubevoktet øyeblikk begynte den tomme rullestolen å rulle. Den stoppet ikke før den traff en meget høflig berber som utrykte sin glede over at stolen var tom!

Essaouri heter en by som ligger ca 20 mil nord for Agadir , og ble særlig kjent i hippitiden da Jimi Hendrix bodde der. En liten vakker by, med portugisisk, fransk, arbabisk arkitektur. Lyset og fargene og miljøet tiltrekker mange kunstnere og andre individuelle reisende fra hele verden.

Mellom Agadir og Essaouira vokser argantreet. Geitene beiter i trærne og finner frukten mellom tornene. Når frukten har passert gjennom dyret, renser berberne møkka vekk fra argannøtten. Det tykke harde skallet knuses, og den lille kjernen er klar til bruk. Berberne har i lange tider produsert arganolje. Skjønnhetens serum kalles det, men brukes også i matlagning.
På veien stoppet vi for å kjøpe små søte bananer, og fikk et livfullt møte med massevis av nysgjerrige barn som fikk smake europeiske peppermynte pastiller for første gang.

I Essaouira bodde vi på Hotell Sahara rett ved bymuren. Et shabby hippihotel full av sjarme 2 minutter fra sentrum. Stemningen i byen er avslappet, ingen biler, ikke det helt store natteliv. Men en masse butikker, kafeer, fiskebåter og restauranter. Ved et av nabobordene på utendørskafeen satt en gruppe unge marokkanere og sang. De samme vekselsangene som vi hørte før, men mer dempet. Essaouira har en stemning, et tempo som blir mer og mer sjelden i vår tid. Neste formiddag fortsatte vi jakten på gode innkjøp mens vi nøt solskinnet som kom ned i trange smug. Mens noen fikk hånden henna-dekorert fikk andre fikk endelig kjøpt det obligatoriske blå skjerfet.

Om kvelden var vi tilbake i Agadir, og gikk på en folklore restaurant. Et sted med fremtiden bak seg, en ordentlig turistfelle. Men en herlig opplevelse, og noen av oss fikk prøve sine ferdigheter som orkesterleder og mavedansere.

Det er tankevekkende å reise i et så kontrastfylt land. Det gamle og det nye side ved side. Et relativt fattig land med store kulturelle og menneskelige ressurser. Et hardt samfunn langt fra velferdsNorge. Gateselgere, bilvaskere, koffertbærere og andre som vil tjene litt på oss møter du overalt. Men flere av deltakerne mente de var mindre påtrengende enn andre sammenlignbare steder.

Det samme gjaldt for tiggerne. Muslimer generelt har plikt å hjelpe fattige, så marokkanerne som har penger gir hele tiden småmynt. Til den gamle konen, den senile mannen, den unge gutten uten bein eller moren med barnet på armen, eller hvem det nå er.
Tradisjonelt skal ikke en tigger takke for almissen. Det er giveren som gjør sin plikt som troende, og blir minnet om sitt eget ufortjente hell.
Tiggeren gir ofte en velsignelse, noen ord med om et godt liv.
Vi fulgte skikken og ga til tiggerne. Der ligger kanskje også de sterkeste minnene.

For min egen del sitter særlig to av disse møtene igjen. Den lille gutten som ikke fikk mer enn en liten slant. Den gamle krokete mannen som kysset hånden til en av oss, kysset hånden og velsignet henne med ønske om et godt liv.

Hjemreisen ble litt ekstra hektisk på grunn av krigsutbruddet i Irak, men sikkerheten var på topp og hjemturen er jo ofte seigere enn utreisen.
Fase 3 av reisen er begynt, mitt sterkt blå skjerf er snart lyseblått etter en vask, det er begynt å bleke. Men det gjør ikke minnene.

Takk for turen alle sammen.
Johannes